Tilknytningsteorien

Under livet utvikler vi et tilknytningsmønster, en karakteristisk måte å relatere til andre mennesker på, som kjennetegner hvordan vi former relasjoner også i voksen alder. Tydeligst blir dette i relasjoner som er viktige for oss.

Tilknytningsteorien utformedes av en kjent psykolog fra Storbritannia, John Bowlby. Hans arbeid under femtitallet ledet frem til ideer som siden har utviklet seg videre til andre. Gjennom tilknytningsteorien forklartes vekten av en nær relasjon til foreldrene.

Meningen med tilknytningsteorien var overlevelse. Når barnet savner foreldrene eller oppfatter noen som truende aktiveres tilknytningssystemet og barnet søker etter nærhet. Når barnet føler seg trygg med at foreldrene er der kan det bruke tid på å utforske og utvikles. Utover å gi barnet beskyttelse og trygghet spiller tilknytningsteoriene også stor rolle for barnets evne til å utrykke og regulere egne følelser.

Tilknytningsteorien grunnlegges allerede under de første månedene av barnets liv. Barnets tilknytningsoppførsel som fremmedredsel eller å være en mamma/pappadalt bruker å merkes under det andre halvåret av barnets liv. Årsaken til at tilknytningsteorien blir tydeligere er nå er at barnet nå begynner å krabbe. Tilknytningsteoriens relasjoner dannes og utvikles under hele menneskets liv. Barnets første tilknytnings relasjoner grunnlegges under de første fire leveårene.

Ett barn har evnen til å knytte seg til mer enn en person, dog ikke til hvor mange som helst. Man bruker å snakke om at det finns et behov av ”spesifikk” tilknytning, det utvikler jo ingen dype relasjoner om de som passe en byttes ut hele tiden. I tilknytningssammenheng spiller hverken kjønn eller biologisk slektskap noen rolle, alle kan knytte sterke bånd til et lite barn.

Foreldrenes lydhørhet og følelsesmessige tilgjengelighet påvirker kvaliteten på barnets tilknytningsrelasjon. De fleste barn, knapt 70% har en trykk tilknytning til minst èn forelder. Dette bygger på at foreldrenes oppførsel er forutsigbar og utgår fra barnets oppførsel og følelser, slik at barnet kan utvikle en relasjon på en måte som fleksibelt passer dess behov i ulike aldrer.  

I psykologisk mening er ikke foreldrenes fremste oppgave å ha det gøy med barnet, kose eller bygge opp et godt hjem med regelmessige rutiner. En forelders fremste oppgave er isteden å finnes til stede når barnet blir lei seg, skremt, urolig og syk. Foreldrene står selv for overlevelsen og for barnets evne til å håndtere sitt eget følelsesliv.

Omtrent 20% av alle barn utvikler isteden en utrygg tilknytning til en eller begge foreldrene. Kjennetegn for ambivalent utrygg tilknytning er at banet søker foreldrenes støtte gjennom mas og klaging, men har vanskeligheter for å roe seg ned. Barn med et avvisende utrygt tilknytningsmønster avstår isteden for å søke beskyttelse hos forelderen og utvikler isteden egne strategier for å roe seg ned.

Knapt 15% utvikler ingen strategi for å søke trøst og beskyttelse, men veksler mellom å søke, avvise eller roe seg selv ned. Dette er veldig krevende for barnet.

Når barnet er lite finns det stadig maktforhold mellom barn og voksen som påvirker tilknytningen. Hvordan den voksne oppfører seg mot barnet avkjører om barnet kommer til å fortsette å søke nærhet. Denne tilknyttingen er jo på liv og død for barnet.

Det har vist seg at det skaper større utrygghet hos et barn å utsettes for gjentatte separasjoner eller trusler om det enn å være med på en definitiv separasjon (som ved adopsjon eller dødsfall). Det er dog ikke bare separasjoner som kan skade barnets tilknytningsrelasjon.

Om den voksne alt for ofte ikke svarer på barnets signaler, eller svarer på en forutsigbar måte kommer tilknytningen til å påvirkes. En alvorlig påvirket tilknytning oppstår om tilknytningspersonen som skal representere trygghet samtidig utgjør en trussel. En forelder som utsetter barnet for mishandling, sinneutbrudd eller forsømmelse skaper et følelsesmessig kaos hos barnet som tvinges søke beskyttelse hos den det samtidig søker beskyttelse fra.

Om ett barn regelmessig passes på at flere personer utvikler barnet flere parallelle tilknytningsrelasjoner allerede under sitt første år.  Ofte skapes et hierarki der frontposisjonen over tid kan byttes på mellom foreldrene slik at barnet blir tatt like mye hånd om av begge. Antallet tilknytningsrelasjoner er dog begrenset. Kanskje er det de tre eller fire nærmeste personene i barnets hverdag som barnet kan huske.

Kvaliteten på tilknytningsrelasjonene til foreldrene er i allmenhet uavhengig av hverandre. Når foreldrene lever sammen eller så godt som har et felles foreldreskap men ikke bor sammen påvirkes likevel kvaliteten i barnets relasjoner omstendelig. At foreldrene støtter og oppmuntrer barnets relasjoner til hverandre forefaller å øke forutsetningene for at de skal utvikles trygt og fleksibelt. Slik som en stabil foreldrerelasjon har også vist at er betydelsesfullt for barnets følelsesmessige og sosiale utvikling over tid.

Mer om: Barns utvikling